• tirsdag, februar 17, 2015, 23:00
Print Friendly

selvhj_kk_270510

Selvorganisert selvhjelp som verktøy

Selvhjelp er et verktøy for alle mennesker med et livsproblem eller for deg som ser situasjoner i livet som er i ferd med å utvikle seg til et problem. På denne måten er selvorganisert selvhjelp en brikke i både helsefremmende og forebyggende arbeid og det er et viktig verktøy i rehabilitering.

Selvhjelp er styrkingsarbeid som bidrar til at mennesker tar i bruk og gjenerobrer egne krefter slik at endringer blir varige. Selvhjelp handler om å håndtere problemene i hverdagen – små eller store, på en måte som gjør at mestring og livskvalitet øker.

 

Problemet viser vei

Mange tenker at selvhjelp er å begynne i en gruppe, snakke med venner eller kanskje lese bøker – hvor hensikten kun er å finne noen andre som kan hjelpe eller behandle, men selvorganisert selvhjelp er å ta bevisst tak i seg selv for forandring av:  tankene sine, holdningene sine, og sin egen livssituasjon.  Det ligger en grunnleggende holdning i dette:  Intensjonen med selvhjelp er å forandre seg selv.  Det er ikke De Andre som skal forandres.  I selvhjelpsarbeid er man altså ikke avhengig av ressurser utenfra.  Selve kjernen i selvhjelpstanken er at det ligger muligheter og ressurser i hver enkelt deltaker.  Problemet kan vise vei.

 

Empowermemt ( egenkraftmobilisering)

I selvhjelpsarbeid har vi et begrep som dekker et grunnleggende prinsipp og vi definerer det slik:   «Empowerment er den prosessen som er nødvendig for å styrke og aktivere evenen til å tilfredsstille egne behov, løse egne problemer og skaffe seg de nødvendige ressursene for å kunne ta kontroll over eget liv». 

 

Ta i bruk egen krefter

I samfunnet snakkes det om gjenvinning.  Vi har lært at vi skal brette melkekartongen pent sammen og sende den til gjenvinning. Den er altså en ressurs i seg selv, selv om den har blitt flatklemt og elendig.  Men melkekartongen er avhengig av mennesker for å bli en ressurs igjen.  Hvis vi tenker denne modellen på oss selv, finner vi at det faktisk er mulig å aktivere skjulte deler av egenkraften (selvet) vår.  Vi kan altså velge å gjenvinne – gjenerobre – egne krefter og å realisere mulighetene.

I selvhjelpsarbeid er den beste hjelpen fra andre å få styrke i form av støtte til å bygge ned forventningene om en snarkjøpt lykke.  Det gjør vondt å ta tak i et problem man har skjult både for seg selv og andre.  Den som setter i gang en gruppe, venner eller pårørende kan hjelpe til med å bygge opp motivasjon får å våge å tåle det smertefulle.

 

Erkjennelse

 «Din smerte er at skallet rundt din erkjennelse brister» (Kabild Gibran)

Erkjennelsen kan regnes som startknappen for en selvhjelpsprosess.  Forutsetningen for å se problemet selv – å erkjenne det – kan det ta tid å komme frem til.  Mennesker som opplever et sjokk eller på en annen måte opplever en krise i livet, går ofte gjennom flere faser på veien mot egen erkjennelse av tilstanden.  I det sjokket oppstår, fornekter man denne opplevelsen.  Deretter kan det følge en fase med sorg.  Sorgen kan gå over i angst og panikk og videre til depresjon.  Kanskje kommer det også en fase med aggresjon og sinne.

De fleste har vonde følelser å bære på, noe som krever mye energi og går utover livskvaliteten.  Målet er å få tak i denne energien – egenkraften – og å gjøre bruk av den.  Dette er krevende for den enkelte i en selvhjelpsgruppe, og forutsetter motiverte deltakere som våger å begi seg ut i det ukjente – alene og sammen med andre.

Etter at man aner hvor kreftene finnes, er selvhjelpstankens filosofi som arbeidsform enkel:  «Jeg forsøker å være tilstede i nuet og kjenne på hvem jeg er.  Jeg begynner å gå på «her-og-nå-veien».  Jeg fokuserer lite på symptomer og årsaker, derimot på det sanneste i meg – følelsene mine»  (Toril,  42 år)

I en god selvhjelpsgruppe har deltakerne rom og muligheter til å bli bedre kjent med de forskjellige sidene av seg selv.  Det dreier seg om å våge og sette ord på følelsene.  Dette er nødvendig for å komme igang med sine egen utvikling, og unngå at man slår seg til ro med at ingenting kan gjøres.

 

Motivasjon

«For å se virkeligheten klarere, må man venne seg bort fra det man har vendt seg til å betrakte som virkeligheten:» (Platon, Hulelignelsen)

Når det tennes et håp om at det nytter å gjøre forandring, kan arbeidet med motivasjon for deltakelse i en selvhjelpsgruppe starte. For at selvhjelpsarbeidet skal komme igang, er det avgjørende at deltakerne er motiverte.  Det hjelper lite om igangsetteren, ektefellen, legen eller naboen synes det er fint å delta i en selvhjelpsgruppe.  Det kan føre til enda et nedrelag, dersom den som selv har problemet ikke har kommet så langt i sin egen prosess at han er motivert for å gjøre et stykke arbeid.

Motivasjonsprosessen kan være plagsom.  Selvhjelp åpner gamle sår, og arbeidet kan til tider være svært opprørende.

Motivasjonsprosessen har to trinn:

1. Motivasjon for å sette i gang egen prosess.  

2. Motivasjon for å delta i gruppeprosessen.

Begge trinnene er like viktige og helt nødvendige for å oppnå varige forandringer.

 

Aktive valg

«Å våge. Å ta en sjanse er å miste fotfestet en liten stund.  Å ikke ta en sjanse er å miste seg selv.» (Søren Kierkegaard)

Et aktivt valg innebærer å våge å ta ansvar for eget liv og velge å ta aktiv styring og dermed også ansvaret for utformingen av egen hverdag.  Dette valget kan være vanskelig og det kan ta tid.  Imidlertid er hjelp og støtte fra andre like viktig som i andre sammenhenger.  Denne arbeidsformen gir oss en bedre mulighet til å ta imot styrke fra andre. fordi man selv er en aktiv og bevisst deltaker i eget forandringsarbeid.

 

Forandring

«Jeg har opplevd noen forferdelige ting i livet – og noen av dem har faktisk også hendt i virkeligheten……» (Mark Twain)

Det er handt arbeid å sette i gang en forandringsprosess.  I selvhjelpsarbeidet tar vi alltid utgangspunkt i er erkjent livsproblem, et problem individet føler behov for å gjøre noe med.  Målet for forandringsarbeidet er å snu det negative problemet over til et problem det går an å forholde seg til – en ressurs.

Men hvordan kan dette gjøres, slik at det fører til handlingsrettede forandringer?

«Jeg valgte å bli kjent med problemet mitt, og startet bearbeidingen ved hjelp av egen krefter og satte i gang en forandringsprosess» (Geir 34 år)

I den siste tiden har det vært forkusert mye på problemer, og det har nesten blitt moderne å betrakte et hvert problem som en utfordring. Men det kan være farlig å bagatellisere en tilstand på denne måten.  Smerten ved et problem forsvinner ikke, bare man blir forklart at det er mulig å gjøre noe positivt ut av det, og at det egentlig skjuler seg en ressurs i problemet.

Det er viktig å skille mellom problemer og bagateller.  Har jeg virkelig et problem som hindrer meg i hverdagen, eller er det noe jeg faktisk kan sette til side og så fortsetter videre?  Det er ikke alt man kan eller skal gjøre noe med.

«Jeg må få oppleve dette «ubeskrivelige» som skjer i en gruppe, det som har en normaliserende effekt på meg og andre.  Det kan stabilisere meg enda mer, slik at jeg kan takle motganger med fornuft og sunne reaksjoner.» (Knut – 58 år)